p.s.

I forbindelse med den nye straffeloven foreslår regjeringen å utvide straffansvaret for hatefulle ytringer til å omfatte kvalifiserte angrep på religion og livssyn. Storberget bedyrer at hensynet til ytringsfriheten blir ivaretatt.

Som Ytringsfrihetskommisjonen uttalte i 1999 er det viktig ”å være oppmerksom på at ytringsfrihet er et moderne begrep, og at den i et historisk perspektiv er unntakelsen snarere enn regelen. Ytringsfrihet har ikke vært, og er ikke, noen selvfølge. Dette forhold understreker behovet for en bevisstgjørelse og en begrunnelse.”

Derfor er det heller ikke tilstrekkelig å vise til historien med eksempler som sensur av ”Life of Brian” eller forbud mot å spre tvil omkring holocaust som eksisterer i enkelte vestlige land for å mene at straffansvar for grove angrep på religion er en naturlig forlengelse av dette.

For meg som tror på menneskets rasjonelle evne, er tanke-, informasjon- og ytringsfriheten det aller helligste. Men i denne forstand betyr ikke ”hellig” at jeg blir såret om noen angriper ytringsfriheten. Snarere setter jeg pris på at motforestillinger kommer til overflaten – det er jo nettopp da man får anledning til å diskutere saken. Forslaget om å utvide området for hatefulle ytringer til å omfatte kvalifiserte angrep på religion tydeliggjør at behovet for en bevisstgjøring stadig er til stede.

Ytringsfrihet begrunnes først og fremst i sannhetssøken, individets frie meningsdannelse og demokratihensyn. Rettferdig er den også: den som ikke liker en ytring, har full anledning til å komme med sitt syn på saken. Innenfor denne friheten har samfunnet rom for utvikling. Utenfor denne friheten er det opprettholdelse av status quo. Enklest sagt: Som rasjonelle vesener er det gjennom en åpen og fri meningsutveksling at vi kan ta selvstendige standpunkter til hva vi tror på og hva vi forkaster.

Regjeringen mener at vi er best tjent med å innskrenke ytringsfriheten når det gjelder angrep på religion. Det gis i hovedsak en tredelt begrunnelse. For det første kan man gjennom et straffansvar verne religiøse følelser, og dermed unngå ”alvorlige konflikter i samfunnet”. For det andre vil krenkelse av religiøse følelser ha en negativ påvirkning på den religiøses livsutfoldelse. For det tredje på grunn av at visse grupper har et ”særskilt behov for vern”, typisk minoriteter som hører til en bestemt religion. Lovforslaget legger til grunn straffansvar er begrenset til utsagn som er forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse.

Tatt på ordet vil loven ha et svært snevert omfang. Muhammed-karikaturene, som man kan skimte under overflaten når departemantet snakker om å unngå ”alvorlige konflikter i samfunnet”, ville ikke vært i nærheten av å være straffbare under de foreslåtte kriterier. Et av bildene viste en livredd tegner kikke seg over skulderen mens han formodentlig tegnet Profeten Muhammed. Historien selv viser at illustrasjonen var høyst saklig og relevant.

Samtidig har skarpe reaksjoner fra forulempede muslimer ført til sterkere selvsensur verden over. Ved å ilegge et straffansvar for den som krenker for å unngå ”alvorlige konflikter i samfunnet”, flytter man ansvaret for den troendes reaksjon over på kritikeren. Bør det ikke være den troendes ansvar å reagere på kritikk på en fredelig og demokratisk måte? Hva slags tro er det man egentlig besitter dersom man møter kritikk med vold? Resonnementet bak lovforslaget overført til voldtekter skulle bety at man tiltalte og straffet kvinner for å gå med ekstremt utfordrende klær. Heldigvis er beskyttelse av kvinnerettigheter stadig en ryggmargsrefleks i dagens Norge, åpenbart i motsetning til beskyttelse av ytringsfriheten.

Ved å statuere ansvar for den som fornærmer, bidrar man til å legitimere de som svarer med voldelige reaksjoner. Samtidig oppfordrer man religiøse grupper til å skape en offerrolle rundt seg selv. Jo mer de kan si de hånes, jo sterkere vil de beskyttes.

Kan alt dette forsvares, under henvisning til at man beskytter sårbare grupper og sørger for sosial ro? Først og fremst er det grunn til å være skeptisk til den konfliktdempende effekten av lovforslaget. Å skuffe glør under teppet er sjelden den beste måten å forebygge brann på.

Samtidig er det en stakkarsliggjøring av religiøse å si at de er sårbare grupper som krever særskilt vern. Religiøs er man fordi man har funnet en mening i religionen. Dette skulle bety de var mindre sårbare, ikke mer. Man bør oppfordre folk til å stå rakrygget og komme med de motargumenter som ligger i sin overbevisning. De som kritiserer religion for å håne og trakassere gjør mer narr av egen person enn andre.

Begrensninger i ytringsfriheten er en mistillitserklæring mot samfunnet. Først mot de man stempler for svake for et åpent ordskifte. Dernest mot de man mener vil benytte en slik svakhet, om den faktisk skulle eksisterer, nettopp til å skade dem. Er mistilliten berettiget i dette tilfellet?

Regjeringen frykter at ytringsfriheten kan misbrukes til å komme med hatefulle ytringer. Enhver frihet kommer med en fare for misbruk. Regjeringen gjør klokt i å ta en titt i historieboken og spørre om det er misbruk av ytringsfriheten eller misbruk av innskrenkninger i ytringsfriheten vi har størst grunn til å frykte.